Vi var to eventyrlystne studenter som etter å ha sett filmen Mongol rundt juletider, begynte å pusle med ideen om å dra til Mongolia og ri over de endeløse steppene som de gamle Khanene. Vi endte opp med å sende brev til Stein P. Aasheim (som har vært hestehandler i Mongolia) med spørsmål om dette var noe å satse på, og fikk kun positive tilbakemeldinger. Stein synes vi burde kjøre på, og det var det vi gjorde; vi meldte oss på nybegynnerkurs i riding (noe som innebærte en del mobbing fra kompiser), bestilte flybilletter, tok kontakt med Norsk Luthersk Misjonsforening i Mongolia og ordnet med visum i siste liten fra den mongolske ambassaden i Stockholm. NLM var vennligheten selv og satte oss i kontakt med en mongoler som jobbet for dem i Ulan Bator – han hadde studert i Norge og snakket godt norsk. Utrolig greit! I månedene fram mot juni ble det mange mailer med han om hvordan vi skulle få organisert rideturen vår. Vi var inne på alt fra kjøp av hest i en by og ri til en annen by for så å selge hestene der, til å dra på mer organiserte turer (noe vi ikke var så gira på). Det endte med at Enkhtamir fant en mongoler som bodde i Terelj National Park som var villig til å ta oss med på tur, så da følte vi fikk ordnet både noe som var forsvarlig med tanke på våre hestekunnskaper og ”ekte” nok til at det var noe å skrive hjem om!
Etter siste eksamen 12. juni (sinnsykt digg med sommerferie) bar det rett til Oslo for Daniel og Stavanger for Bjørn, før vi igjen møttes tidlig, tidlig tirsdag 15. juni. Med et 7 timers stopp i Stockholm og 3 timer i Moskva, var vi framme den 16. juni kl 0700 lokal tid. Hadde da vært oppe i 24 timer med bare noen få timer søvn på flyet. Vi ble møtt av et kobbel taxi-sjåfører utenfor flyplassen som alle hadde den billigste prisen, og som alle visste eksakt hvor vi skulle. Han første prøvde seg med hele 40$ for en 20 min tur, og til mongolske standarder å være er det helt insane dyrt. Vi hadde lest et sted at 15$ var en grei pris, og prøvde oss på dette. Vi endte opp på 25$, og med tanke på at vi skulle til en noe diffus adresse i utkanten av Ulan Bator (NLM sitt kontor), var det kanskje ikke så galt – trodde vi! (Senere i ferien tok vi minibuss halvannen time til den nette sum av 20 kr per stk)
Etter å ha hilst på de NLM-ansatte og avtalt med Enkthamir at vi skulle treffes senere den dagen, gikk vi ned i sentrum i Ulan Bator for å finne en av de mange guesthouse’ene som det var vanlig for turister å bruke. Etter en del plundring med by-orientering uten kart, litt uvel mage grunnet en litt for fast ”fast-food”-sjappe og en helt crazy trafikk, fikk vi stuet oss inn på et 6-mannsrom på UB Guesthouse og lagt oss rundt kl 9, dødtrøtte etter å ha vært oppe i over 36 timer. (UB Guesthouse kan anbefales i aller høyeste grad – nesten overhyggelige ansatte, rent og pent og grei lokasjon midt i sentrum)
Neste dag møtte vi Enkthamir igjen og framskyndte rideturen med en dag, da vi ikke så noen grunn til å være enda en dag i Ulan Bator. Etter å ha vært i butikken og handlet mat (inkludert 4 kg kjøtt som kona til guiden vår saltet og puttet på glasskrukker) for 66 000 tugrug, bar det oppover i Terelj National Park. Guiden vår, Tsinde, bodde halvannen times kjøretur nordøst fra UB. Han viste seg å være en artig liten fyr som svært gjerne skulle kommunisere selv om han ikke kunne det spor engelsk eller vi et ord mongolsk. Den første kvelden var Enkthamir tolk og vi fikk på plass det mest essensielle – hva vi skulle ha med oss sånn spesifikt, hvor vi skulle dra, hvor lenge vi skulle være borte etc. Ting var altså ganske lite planlagt fra før, men vi fikk på plass det viktigste i løpet av kvelden. Vi la igjen noe av utstyret vårt (vi hadde begge med oss utstyr i mengde ”North Face Large”-bagger, men behøvde ikke ting som primus, termos og soveposer). Tsinde ordnet med gassbrenner, noe mat, og såklart hester.
Siden vi skulle vært borte i 8 dager og hadde med telt, mye mat og jervenduker, samt diverse utstyr, så måtte vi ha en pakkhest. Da trådde ”Bartemons” støttende til – denne hesten var Tsinde’s favoritt av de ca 30 han hadde – lydig som et lam og aldri noe klaging. Siden den gikk fritt spiste den konstant og den hesten må ha spist mange tonn med gress i løpet av de 8 dagene vi var ute. Den var også ustyrtelig morsom, når Tsinde pisket den for å få den til å gå framover travet den gjerne fram til meg og Bjørn, dyttet meg ut av stien og plasserte seg mellom oss for å slippe mer pisking – helt til den fikk øye på mer saftig gress, da var det stopp igjen! :)
Vi tilbragte den første kvelden i Terelj i en av Tsindes gers (runde nomadetelt), og var i gang på turen tidlig neste formiddag. Jeg husker at de første inntrykkene av det mongolske steppelandskapet var ganske overveldende – store sletter og runde daler dekket av grønt gress bare brutt av en og annen hvit ger, samt en traktorvei her og der (Mongolerne kjører overalt i firehjulstrekkerne sine, nasjonalpark eller ikke). I starten var vi naturlig nok litt reserverte med tanke på rideferdighetene våre, men det kom seg ganske fort. Utpå ettermiddag gallopperte vi over slettene med Zinde og Bartemons tuslende litt lenger bak. Tsinde ga oss helt frie tøyler, bokstavelig talt, og vi fikk styre tempo på ridingen. Rundt bålet denne kvelden bedret kommuniksjonen seg et par hakk da vi tok fram den mongolske fraseboka vi hadde kjøpt (kommunikasjonen i løpet av dagen hadde begrenset seg til ”Good, good, Dani Bjorn?” og ”worl cop Aprica, foozball?”). Med febrilsk blaing i denne og et aktivt tegnspråk gikk det faktisk an å kommunisere, og vi fikk vite at Tsinde selv ofte var på tur rundt i nasjonalparken. Vi var derimot de første turistene han hadde tatt med på denne rundturen og det gjorde det hele noen hakk bedre, følte vi. En ”ekte” tur var det vi hadde hatt i tankene og det kunne omtrent ikke bli bedre enn dette! Denne kvelden ble vi også innviet i mongolernes drikkekultur da vi først ble tilbudt (tvunget) et halvt kjøkkenglass med vodka av noen lokale, før Tsinde senere på kvelden dro fram sin halvliter med vodka. Litt sjokket måtte vi takke nei etter to runder med pappglass-vodka rundt bålet – heldigvis hadde bare Tsinde med seg den ene flaska :)
Det ble MYE riding disse 8 dagene (ofte mer enn 8 timer riding hver dag) og de to første dagene var vi begge ekstremt såre og støle i bakpartiet. Dette forsvant heldigvis rundt tredje dag samtidig som landskapet begynte å forandre seg. Fra å ha ridd gjennom åpne slettelandskap begynte det nå å bli meterhøyt kratt og ordentlig Canada-skog litt oppi åsene. Vi red da på stier som slynget seg milevis innover i dalsøkkene, og vi var innom blant annet en nydelig innsjø og nasjonalparkens høyeste fjell. Spesielt husker vi da vi red gjennom morenedalen opp mot dette fjellet (Asralt, 2800moh), og over fjellpasset som bare besto av store kampestener, og hvor vanskelig det var å få hestene til å gå sammen med oss. Bartemons likte spesielt ikke dette, og ble bare stående igjen nede i passet da vi var på toppen. Til slutt når vi begynte å forsvinne ut av synet, så så man at hele hesten tenkte ”dere kan jo ikke bare forlate meg her?” og ”fanken da, vent, jeg kommer”, og begynte å bevege seg så vidt det var. Den hesten var hysterisk morsom!
Overalt i Mongolia finner mann såkalte ovoo’er, hellige steinrøyser, som man skal gå tre ganger rundt eller tute tre ganger på hvis man kjører forbi i bil. En slik ovoo kom vi over den nest siste dagen, dog med en ekstra utfordring – en stein på ca 80 kg skulle bæres rundt tre ganger. Spenstig! Denne dagen ble vi også invitert til noen nomader som klipte sauer, der vi både fikk mat og yoghurt, samt fikk prøve å klippe.
Vi kom tilbake til Tsindes hus midt på dagen den 25. juli, etter 8 dager og ca 300 km på hesteryggen. Da var det på tide med en god kattevask og hele familien (8-9 stk + oss) stappet oss inn i en bakhjulsdrevet ”firehjulstrekker” som satte seg fast i det første leirområdet vi kjørte over. Etter en time med dytting og banning, gikk vi bort til elva (5 min gåing:P) der jeg og Bjørn underholdt de lokale med akrobatikk fra brua. Folk sto og stirret som gale, mens Tsinde bare sto og lo – artig opplegg! Etter badinga ble det en ny time på bilen, der vi endelig fikk den løs ved bruk av et svært tre som spett og Arkimedes’ vektstangprinsipp. Siden Tsinde hadde fylt hele førerdøra med et 5 cm lag med leire ved å rygge (les: spinne) bakover med åpen dør, kjørte vi da bort til nærmeste dike for å vaske bilen. Å få løs bilen måtte jo i tillegg feires, så ila 10 min med vasking hadde vi 4 voksne tømt en halvflaske med vodka. Klokka hadde så vidt passert 15:00, og dette var andre vodka-økt for dagen – noe slitsomt!
Neste dag skulle vi tilbake til UB, men problemet var bare at vi ikke hadde fått noe informasjon om hvordan type buss vi skulle ta eller om det i det hele tatt var en ordentlig buss (offentlig transport i Mongolia er en vits, og samtidig blir alt som ruller på 4 hjul brukt/sett på som en taxi). Så når en av de lokale minivansene med sikkert ti stykker i stoppet og sa de var bussen, trakk vi bare på skuldrene og så jaja. Det var sinnsykt billig (20 kr per pers, halvannen time), men det viste seg jo at de kjørte helt insane og at vi gikk tom for bensin, måtte ut å dytte og tilslutt måtte kjøpe bensin av en lokal mongoler med en 20 liters kanne i bagasjen. Når vi kom inn i selve byen tok det helt av, da kjørte han sikksakk gjennom trafikken, presset biler av veien for å kjøre forbi og brukte fjernlysene aktivt for å irritere andre bilister. Når vi endelig kom fram var vi glade for å være i live!
Etter 3 dager i UB gav vi oss ut på en mer organisert tur med ”engelsktalende” guide og egen sjåfør. Med oss på turen hadde vi kanadieren Jody som viste seg å være litt av en skrue. Turen gikk fra Ulan Bator og østover inn i landet der første etappe var en firetimers busstur spekket med supernasjonalistiske musikkvideoer spillendes hele turen. Vi ankom omsider landsbyen Rasant der sjåføren plukket oss opp i en firehjulstrekker noe som er en nødvendighet ute på den mongolske landsbygda. På humpete grusveier kjørte vi til den første nomadefamilien der vi ble mottatt av ei bestemor og hennes datter. Høvdingen selv var ute på hesteryggen etter kamelene sine som senere viste seg å være stukket av bak tre store fjell. Med dette salet vi istedet opp noen late hester og tok en rundtur der vi blandt annet gjetet hjem geitene til melking. Jody som knapt hadde satt sine føtter i en stigbøyle måtte leies av bestemora mens vi jobbet det vi kunne for å holde hestene i gallopp på mongolske tresaler med altfor korte stigbøyler. Nede i geren ble vi kjent med den artige lille mongoleren, Bathgerelj, på 7 år som både kunne litt engelsk og gjorde alt for å fange oppmerksomhet. Særlig fikk mobiltelefonene tære på batteriene ettersom han fikk snusen av spill, og ute på tunet forstod vi at fotball er populært også blant nomadene. Før vi tok kvelden fikk vi delta i melking av geitene og til kvelds fikk vi da geitemelk, noe som ikke var like forfriskende som Tine-melken akkurat.
Dagen derpå gikk turen videre til neste nomadefamilie et par kilometer lenger borte, noe som hadde vært en drøm å galloppere hadde det ikke vært for noen stabeis av noen hester. Men fram kom vi og her var familien i full gang med saueklippingen. Her i gården var det saksa som var tingen, og med en hel saueflokk som gjerne ville bli kvitt ulla var det et tidkrevende arbeid. Dagens høydepunkt var å oppleve de berømte sanddynene som ruvet opp i det ellers grønne landskapet. En kraftig okse og ei kjerre ble hentet fram og sittende på kjerra gikk det sakte men sikkert av gårde mot sanddynene en snau kilometer.
I geren fikk vi servert hjemmelaget yoghurt og diverse geiteprodukter. En typisk nomademiddag bestod av opphakket geite/sauekjøtt kokt sammen med hjemmelaget pasta. Krydder var det lite av og derav ble smaken ikke så veldig spennenede, og ettersom flesteparten av oss (ja, til og med guiden) fikk litt magesjau kunne det til tider være tungt å svelge. Familien her hadde to gutter på 12 år som trente til Naadam, Mongolias mest anerkjente festival som innebærer hesteridning, bryting og bueskyting. Den ene av guttene var et talent i bryting som for øvrig prøvde seg mot Daniel, men måtte gi tapt. Hadde vel uansett vært litt flaut å bli lagt i bakken av en 12-åring. Stilig var det i alle fall å se guttene galloppere med løpshestene mens de regelmessig satte i noen hyl for at hestene skulle yte mer. Det var tydelig at den ekte mongoler er som født på hesteryggen.
Neste dag innledet det siste døgnet med nomader og vi satte av gårde innover dalen mot neste familie, denne gang på noen spreke hester. Det var nå vi fikk vist hva vi var gode for, og overraskende nok var vi de beste turistene til å ri noensinne med unntak av Jody da. Dette understreket vel at den menige turist på disse turene lignet mer på Jody enn oss. På en liten høyde kom vi til de nye nomadene, og her ble vi møtt av ei gammel kone som så ut til å ha passert 100 år, tannlaus og vinkelrygget som hun var. Vi fikk vite at hun var moren til høvdingen selv som hadde om lag 40 hester og en god saueflokk. I tillegg var han oppsynsmann i nasjonalparken like ved. En vanlig mongolsk hest lå på 250-300.000 tugrug som er 1500 kr, men for en Naadam-hest kunne summen bli bortimot 30 000 kr skal vi stole på guidens gebrokne engelsk. Ved middagstid fikk vi oppleve Tengri’s vrede – et tordenvær med plaskregn til de grader. Det var nå vi skulle vært på hesteryggen i ledtog med den fryktløse Djengis Khan, men det var kanskje like greit å sitte i geren med tanke på at en stor andel dødsfall i Mongolia skyldes lynnedslag...
Kharakhorin var neste mål, Mongolias gamle hovedstad fra storhetstiden. Her besøkte vi et gammelt tempel som i sin tid hadde utgjort en stor del av byen og inneholdt flere Buddha-statuer prydet i gull og all den fornemste prakt. Det kan vel også nevnes at gamle pilspisser og diverse funn i området, som i Norge ville regnes som arkeologiske utgravinger, solgtes som souvenirer. Denne kvelden lå vi også i en ger, men på en turistovernatting. Så her trengte vi ikke å løpe bak busk og kratt for å gjøre vårt fornødne eller hente vann fra vanntønna slik som nomadene. Vi tok oss en mongolsk øl på kvelden og prøvde oss på bueskyting som var svært artig.
Etter fire timers kjøring i et særdeles humpete terreng med broløse elvekryssinger, snirklet vi oss inn i en vakker dal der de varme kildene lå. For de som har vært på Island, var det den samme lukta av svovel/råttent egg som møtte oss. Riktignok hadde ikke mongolerne klart å gjenskape den blå lagune, men du verden så godt det var å bade i bassenget med varmt kildevann. På kvelden åpnet den lokale puben der mongolsk ungdom samlet seg for å danse til trans og annen discomusikk som vi er vant med her hjemme. Den eldre garde fulgte med på fotball- VM, Nederland-Brasil.
Turens vendepunkt ble langt mer interessant enn forventet. Bare etter halvannen times kjøring havarerte den slitne Hyundaien; knekt ventilvippearm. På tross av dårlig mobildekning fikk vi forbindelse fra nærmeste ås og hjelpen skulle komme i løpet av tre timer. I mellomtiden gikk vi ned til noen nomader som bodde like ved. Her ble vi godt mottat og servert melke-te og og ikke minst gjæret hestemelk, noe som faktisk ikke var så verst. Vi fikk høre at familien hadde lidd store tap gjennom den uvanlig kalde vinteren i år der et tresifret antall hester nå var redusert til bare 40. Likedan hadde saueflokken slitt hardt. Med temperaturer ned til -50 står det respekt av nomadetilværelsen med alle de utfordringer de må møte. Etter 3 timer gikk det 3 timer til og til slutt hadde vi ventet i 7 timer før hjelpen endelig kom. I mellomtiden hadde Jody vært helt fra seg av fortvilelse og måtte til slutt finne seg i at i Mongolia kan man aldri ha dårlig tid. Det gikk derimot ikke lang tid før motoren var like fin igjen og vi kunne fortsette, men grunnet forsinkelse i tidsskjemaet måtte vi overnatte i landsbyen Rasant hjemme hos sjåføren. Her var det svært trivelig med tepper på veggene av Djengis Khan og andre mongolske motiver, samt sjåførens datter på 6 år som underholdt oss med akrobatiske kunster mens vi spiste kveldsmat. Tidlig neste morgen gikk bussen til Ulan Bator igjen, dessverre var den patriotiske musikken byttet ut med 4 timers mongolsk underholdning som vi ikke fattet bæret av .
Nå var det bare to korte dager igjen i Mongolia og disse ble brukt til blant annet å besøke ”The Black Market”. Der handlet vi lærstøvler, pelsluer, fake belter, mongolske dèhler og tøfler – dette markedet var helt utrolig kult, her kunne man rett og slett kjøpe alt mellom himmel og jord!
Vi har hatt en annerledes, interessant og først fremst artig ferie i Mongolia og anbefaler folk som er ute etter noe litt utenom det vanlige, og som er glade i hester og flott natur, å dra hit!