Etter mange helger på rad med dassregn og typisk vestlandsk kjibashøst kom det endelig et kjempehøytrykk innover Sør-Norge i helgen! Naturlig nok måtte vi komme oss ut på tur og valget falt på Frafjordhatten - en bynær tur vi har hatt tankene en god stund. Sandra hadde også bursdag denne helgen, så etter Datarock-konsert på fredag og fotpleie-overraskelse på lørdagsmorgen dro vi oppover til Giljastølen der Thomas har hytte.
Guro og Thomas hadde blitt invitert med på tur denne helgen, og med hytteovernatting kun 10 min i fra start var planen å komme oss avgårde forholdsvis tidlig på søndagsmorgen. Akkurat det var bare sånn passe vellykket, men etter en god frokost var vi i gang rundt 1130. Vi hadde lest flere steder at rundturen med retur et stykke inne i Frafjorddalen skulle ta 6-8 timer, så selv med et optimistisk anslag var vi lovlig sent ute mtp at klokka også ble stilt natt til denne søndagen. Det var altså stor sannsynlighet for at det kom til å mørkne før vi var nede igjen, og det viste seg å stemme ganske så bra.
Turen begynner fra utleiehyttene til Frafjord Camping, og etter bare noen hundre meter går stien bratt oppover og langsmed fjorden utover. Det var en hard start og tempoet var med rette veldig rolig. Utsikten var derimot upåklagelig og det gikk sakte med sikkert oppover.
Etter halvannen km med bratt oppstigning flatet det litt ut før vi passerte Dypingen. Når vi begynte på oppstigningen rundt nordsiden av Dypingsknuten satte krampa inn hos Thomas. Han hadde vært nødt til å gå tur med hundene Mia og Günther før frokost - en tur som ufrivillig ble litt lenger enn planlagt grunnet en høyre der det skulle vært en venstre - og det var derfor Thomas som fikk det først. 600 høydemeter på 3 km var tungt nok uten å i tillegg ha en 2 timers tur i beina på forhånd, så det var ikke så rart at krampa begynte å ta tak.
Så da ble det lunsjpause og mauling av salte nøtter for Thomas, i håp om at det kunne bedre litt på beinet. Med bare en fjerdedel av turen unnagjort så det dog ikke helt bra ut. Jeg pleier som regel å ha noen saltposer i sekken, grunnet diverse erfaring med kompiser med saltskrekk og tilhørende krampetendenser under hardere aktiviteter, men nå som jeg/vi trengte det igjen hadde jeg det selvfølgelig ikke med.
Etter en digg lunsjpause i sola bar det sakte men sikkert oppover igjen, og en stund så det ut til at beinet til Thomas var goods - før krampa igjen slo til for fullt. Det var en liten stund der vi tenkte at dette ender med å bli hentet av 330-skvadronen, men etter enda en endevending av sekken dukka plutselig Knorr's Drikkebuljong opp! Det er lite som er så salt (og vondt) som Drikkebuljong fra Knorr, så hvorfor jeg hadde 3 av de i sekken vet jeg ikke. Uansett, Thomas fikk sporenstreks en kopp med buljong og sammen med litt "Då koste me på videre" og "det kan jo gå godt" kom vi oss avgårde igjen.
Sandra og Guro gikk i front stort sett hele veien oppover, mens mannfolka holdt baktroppen - en med litt småvond rygg (undertegnede) og han andre med krampa. Vi fikk høre det for å si det sånn.. Planen var at Thomas skulle droppe den siste stigningen opp og ned på selve Hatten, men vi ble litt lurt av umerket sti ned til Molaug og plutselig var vi nesten oppe. Med en liten pust i bakken + en ny shot med buljong til Thomas kom vi oss alle helt opp! Frafjordhatten hadde ikke virket som en spesielt ruvende topp hittil, men oppe på toppen med utsikt i alle retninger og et 2-300 meters drop på nordsiden fikk man plutselig følelsen av en ordentlig fjelltur. At toppen lå badet i lavt, rødlig sollys gjorde ikke opplevelsen noe verre!!
Etter litt bilder og det som hører med bar det nedover igjen - og etter en liten rådføring med kartet fant vi den umerkede stien nedover mot Molaug. Det begynte å bli tydelig at det kom til å bli mørkt før vi kom oss ned, men vi rakk å komme oss over elva fra Stølsvatnet før det ble bekmørkt. Så med to hodelykter stavret vi oss forsiktig ned de siste 400 høydemeterne til Molaug på en blanding av sti og gammel stølsvei.
Det gikk helt greit, men jeg for min egen del begynte å bli meeeeget mør i beina på slutten, og det var jeg ikke alene om. Det kom en god del statements om at "Dette er sånn det går når man skal være med på tur med Sandra og Daniel" og "Lett tur, du liksom - 8 timer, kjempelett!!" Som vanlig hadde nok vi (jeg) undervurdert turen litt, og det endte opp med å bli en forholdsvis lang og tung tur. Med 4 raske, men småkjipe, km på asfalt tilbake til bilen endte vi på 8 timer, 16 km og 1050 høydemeter. Det er en meget respektabel tur, og spesielt for Thomas og Guro som ikke er så vant med med fjellturer så var det sykt imponerende. Håpet er at vi ikke har skremt vannet av de, men at de blir med på en tur i framtiden og!!
Turen til Frafjordhatten kan absolutt anbefales, men vær obs på at det er en småkrevende tur mtp lengde og varighet. Hvis man etterlater en bil i Molaug og starter fra campingen så sparer man den siste timen og 4 km på asfalt.