Lenge hadde vi snakket om «Turistvegen over Folgefonna»-turen, og endelig, pinsehelgen, etter en flott 17.mai-feiring, var det meldt strålende vær. Fredag 18. mai dro vi derfor oppover mot Odda og Sørfjorden, før vi kjørte gjennom Folgefonna-tunellen til Mauranger og sov over i Sunndal – startstedet for turen. Stien herfra og opp til Breidablikk (og Fonnabu) kalles Keiserstien, og denne sto ferdig allerede i 1890. Den ble da lagd som en fullverdig ridevei der turister kunne bli gå eller ri opp til Breidablikk, for så å bli kanefartet opp til brekanten (og over breen) for å nyte det den tyske grosserer H. Westerrich mente var «den fineste naturen Norge hadde å by på». Det er ikke alle partier av stien som er like fine i dag, men til å være en sti opp på 1450 moh er den meget fint tilrettelagt. Går man videre innover Bondhusdalen istedenfor å ta til venstre opp på Keiserstien får man nydelig utsikt til Bondhusbreen. Dette er et vanvittig fint område med fin grus-sti – barnevennlig og lettgått.
Turen oppover Keiserstien med storsekk ble ganske hard, men med strålende sol, varmt som pokker og godt humør gikk det sakte, men sikkert framover. Ang. sikringsutstyr så hadde vi både lest og hørt mye om kryssing av Folgefonna; noen steder, som f.eks UT.no, står det at man ikke må finne på å krysse breen uten offisielle guider som hjelper deg i taulag over, mens lokale friluftsfolk på fjellforum.no mente at dette var sterkt overdrevet, og at man bare måtte komme seg opp og nyte denne flotte turen. Her mener jeg at UT.no og DNT i stor grad skremmer vekk folk ved å være så bastant på faregrad/vanskelighetsgrad – med sunn fornuft og litt høyfjellserfaring er dette en fint overkommelig tur for de aller fleste. Det var veldig tydelig hvor det var dumt å gå opp på breen, og de få bresprekkene vi så nå i mai var godt synlig og lette å unngå. Sandra og jeg hadde allikevel med oss både skredutstyr og klatreutstyr for evt. redning, men av de sikkert 50-70 menneskene vi så oppe på/ved breen denne dagen så vi ikke én person med tau eller klatresele. Mest sannsynlig er det større sjanse for bresprekker om du går turen midt på sommer eller tidlig høst, men det er allikevel synd at slike turer skal bli en sånn lokal greie som bare de «innvidde», eller de som har råd til å betale i dyre dommer for føring, skal ha muligheten til å gå.
Med over 10 km og nesten 1500 høydemeter opp til Fonnabu ble det en drøy tur, og med stiv kuling meldt for morgendagen valgte vi å gjøre turen enda litt drøyere med å spenne på oss skiene for de siste 5 km over breen til Holmaskjær. Klokken 2030 var vi endelig framme etter en 10 timers tur på nesten 17 km og 1650 høydemeter – lenge siden jeg har vært så gååen!! Sandra imponerte stort (igjen) og selv med et par turer i kjelleren ila turen, var humøret strålende på vei bort til hytta^^
Stemningen fikk seg dog en liten knekk da det viste deg at ikke mindre enn 35 mann var innlosjert på hytta, samt når vi fant ut at vi var nødt til å sove på gulvet – under bordet – på egne liggeunderlag og kun med ulltepper over oss. Allikevel, etter en bedre Toro chilensk tomatsuppe med kjøttdeig og tortellini, og godt selskap med noen spreke pensjonister som ville vi skulle kjøre bilen deres fra Odda tilbake til Sunndal (ergo vi sparte ca 1000 kr i taxi-utgifter på kjøreturen tilbake til Sundal), var ikke livet så altfor galt. Natten ble kald og forholdsvis kort, så allerede kl 0730 var vi på skiene på vei ned til Odda. På denne siden var det mye mer snø og vi kunne stå på ski ned til rundt 1100 moh. Det betydde allikevel 1080 høydemeter ned en flomskadet sti med (igjen) tung sekk med ski på. Det var vondt og langdrygt, men ca kl 1130 var vi nede ved bilen – meget fornøyde med tur gjennomført.
Folgefonna/Hardanger-området er noe spesielt – rett og slett et område som må oppleves!!