• Daniel Aleksander Solheim

Lavvocamp m/topptursnacks | Turtagrø, Hurrungane, Sogn og Fjordane

Oppdatert: 15. juli 2019


Påsken var planlagt som en skikkelig roadtrip (og det ble den også) - akkurat som vi liker det - og vi krysset fingrene for godt vær de siste ukene før ferien. Nå ble jo påsken 2018 en skikkelig højdare værmessig- hvertfall for alle som oppholdt seg en plass i Sør-Norge - og jeg tror jeg sjelden har opplevd makan til høytrykk og kongevær dag ut og dag inn. Nå skal det sies at vi traff de siste restene av "dårlig" vær på vei opp til Kiellandsbu like ved Voss (ingen skam å snu, sa Severin Suveren), men fra palmesøndag ettermiddag og fram til tirsdag "tredje" påskedag var det ikke en sky å se på himmelen samme hvor vi var hen (og som vist på kartet ovenfor så var jo det litt overalt). I denne posten tenkte jeg dog å fokusere på lavvocampen vi satte opp ved Turtagrø Høyfjellshotell, samt toppturen vi gikk i sammenheng med det oppholdet samt topptur nr 2 like nord for Sogndal.

Turtagrø Høyfjellshotell ligger langs riksvei 55, som er vinterstengt over Sognefjellet. Eneste ankomstvei til Turtagrø før mai er dermed opp til Sogndal, nordover langs Lusterfjorden og nesten helt opp til bommen. Da er man midt i Hurrungane - kanskje det mest alpine fjellområdet vi har i Norge. Her er den mest ultimate turen tinderangling opp til Store Skagastølstind, på folkemunne kalt Storen, men det krever god kunnskap om naturlig sikring og liiitt mer erfaring enn jeg hittil har klart å karre til meg. Vi landet derfor på den kanskje "snilleste" toppturen i området, drøye 1200 høydemeter oppover ryggen til Dyrhaugstinden. 

Vi kom opp rundt kl 14 på mandagsmorgen og satte da opp lavvoen ved siden av de to allerede oppførte lavvoene inne på hotellområdet. For 160 kr/pers/natt får man bruke alle hotellets fasiliteter når man ligger i telt/lavvo utenfor, noe vi synes var en meget god deal. SÅ det var ingen skikkelig hardcore vinterovernatting dette - det var sykt digg å kunne gå inn å varme seg, kjøpe litt kaffe, og ikke minst dusje/gå på do inne i varmen. Ettermiddagen ble brukt til en fjellskitur langsmed den nedsnødde Tindevegen som går hele veien til Årdal. Om ikke denne veien har norgesrekorden i høye brøytekanter når den som regel åpnes ila mai så kan det ikke være langt unna.

Snøskredfaren har vært forholdsvis høy i påsken og det skyldes blant annet det svake laget som kan sees ca midt på søylen med snø på høyre bilde. En lang og streng kuldeperiode gir grobunn for et såkalt sukkersnø-lag, et tykt lag av det som på kalde, klare dager kan ses som glitrende snøkrystaller på alt av snø og overflater. Stor temperaturforskjell mellom bakken og luften over snøen gjør at fuktig luft som transporteres opp gjennom snølaget fryser til disse snøkrystallene -  som igjen fungerer som et lag med rullende klinkekuler for det tunge, homogene laget med snø ovenfor. Vi tok derfor våre forholdsregler - ingen brattkjøring og vi gikk kun der mye folk/guider hadde gått før oss, i tillegg til det obligatoriske S/M-, spade- og søkestang-utstyret.

Vel hjemme fra fjellskitur ble det middag og whiskey i lavvoen - med nedfryste, sjølmekka "ferdigmiddager" er det en smal sak å få smakfulle middager på tur. Denne kvelden bød på indisk piri-piri-gryte med blomkål-og-kålrot-pure. Fortreffelig!

Nå skal det sies at det er gjerne rett etter man har inntatt et måltid, utenfor den varme soveposen, at oppholdet ute om vinteren blir som kaldest. Det begynte å nærme seg -15 ute også, så etter å ha varmet oss litt i inne fyrte vi opp bålbøtta (og dermed røykla og aske-dekket alt i lavvoen) før vi forholdsvis tidlig krøp opp i posen.

Neste morgen var vi på skiene og avgårde oppover den laaange Dyrhaugsryggen sånn 0930ish - vi tok det pent og rolig da vi hadde rundt regnet 5 timers tråkking oppover før vi skulle nå toppen. Dette er langdrygt, litt vondt og til tider en smule kjedelig, meeen på dager som denne så glemmer man det fort når man kan løfte blikket å se så langt øyet rekker innover i den norske fjellheimen. Sandra imponerte voldsomt dog - dette var den desidert lengste toppturen vi har gått og hun satte marsjfart og gønna på oppover med et stort smil om munnen, i hvertfall 98% av tiden^^

Endelig oppe på fortoppen tok vi av oss skiene og gikk de siste 30 høydemeterne opp på selve eggen hvor varden og turpostkassen står. En helt vanvittig utsikt i alle retninger! Passe møre i beina ble det tid til noen skiver og litt mer utsikt før fruktene av det harde arbeidet kunne nytes - 1200 høydemetere ventet på oss, for det meste med 10 cm digg styrepudder oppå en fin, hard såle. Turen ned var råbra, selv med flere partier vindblåst, isete snø. Da har man ofte nok med å holde seg på beina. Vi var nede igjen ved lavvoen rundt fire-halvfem, gode og slitne, men skikkelig fornøyd med turopplevelsen. 

Vi bråbestemte oss egentlig på tirsdagsveld for å rive lavvoen tidlig morgen på onsdag, og heller kjøre mot Sogndal da vi hadde hørt at snøen skulle være enda bedre der. Som sagt, så gjort, så før klokken slo 0900 var vi i bilen på vei sørover langs Lusterfjorden. Turen gikk et par mil nordfor Sogndal til det klingende Blåfjell - et toppturfjell mye anbefalt i området.

Vi var fortsatt ganske møre etter gårsdagen, samt at Sandra hadde et par gnagsår som sårt trengte pleie - meen med DET knallværet og et nydelig fjell foran oss hadde vi vel egentlig ikke noe valg^^ Opp gikk det sakte, men sikkert, og det faktum at splitboard-gjengen som vi møtte cruisende nedover snudde ved tregrensa og begynte å traske oppover igjen ga oss litt ekstra energi. Rett før toppen tok de oss igjen, og endelig oppe måtte vi egentlig bare kaste oss rundt for å rekke det direkte sollyset på vei ned også - med en vestvendt, forholdsvis bratt flanke fant jeg ut at lyset kom til å forsvinne ganske så brått! Vi rakk det heldigvis og brukte ca en halvtime på de 900 høydemeterne ned igjen. Sykt herlig forhold så og si hele nedfarten, samt litt brattere enn gårsdagen. Rett og slett magisk!

Vel nede igjen kastet vi oss egentlig bare i bilen for så å begynne den lange kjøreturen mot Dovrefjell. Turen gikk da til Loen, forbi Olderdalen, Skålatårnet (det skal være et fantastisk toppturfjell), Stryn og Strynefjellet før vi kastet inn håndkleet i Lom. Utrolig flott kjøretur spesielt over Strynefjell med rosa skinn i -20 over det snødekte landsskapet. Resten av påsken ble brukt til å fylle på familiekvoten - tanter, onkler, kusiner og fettere på Dovre, så et par netter på Musdalsseter med mine foreldre, før vi tok siste dag og overnatting i Hedalen, Valdres hos Sandra sin far. En perfekt påske som for mange sikkert kan høres stressende ut, men snarere tvert imot - slik slapper jeg og Sandra, forsikrer hun meg om, best av. Kan, som alltid, sterkt anbefales!!

#winterwonderland #vinter #skiing #lavvo #topptur #backcountryskiing #turtagrø #hurrungane

45 visninger

Om oss

Jeg heter Sandra. Når jeg ikke er på tur så danser jeg salsa og lager fancy mat. Jeg fryser lett og er derfor veldig glad i dunjakken min. Iflg. Daniel er jeg ganske så hastig, men jeg aner ikke hva han snakker om.

Jeg heter Daniel. Mye maur i rumpa og over snittet nysgjerrighet har fylt opp ustyrsboden med alskens gear. Alt kjøpt på Finn.no såklart. Sandra sier jeg er en bezzervizzer, jeg mener jeg bare ofte har rett.

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon
  • White Vimeo Icon

© 2019 SolheimProductions

Produsert gjennom Wix.com

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon