Som aktiv følger av denne fete bloggen har jeg fått æren av å skrive et aldri så lite gjesteinnlegg om tilværelsen min på Hopen. For de som ikke har hørt om Hopen så er dette ei lita øy i Barentshavet som tilhører Svalbard. Her driftes en værstasjon av et mannskap på fire, for et halvt år av gangen, hvor jeg er "maskinisten" som har ansvaret for sikker strømforsyning og annen infrastruktur ved siden av å delta i værobservasjoner. Hopen har blitt kalt litt av hvert opp gjennom tidene der kanskje "Den øde øy" er det mest beskrivende, særlig vinterstid når den ligger godt innpakket i drivisen. I gamle fangstmanntider føltes nok isolasjonen vesentlig sterkere hvor de var overlatt til seg selv, men følelsen av å være på ishavet lever fortsatt. Gjennom vinteren ser man stort sett ikke folk bortsett fra en og annen marinegast fra Kystvakta i forbindelse med proviantforsyning, dersom vær og isforhold tillater det. Ellers holdes Helipad´n operativ i tilfelle redningsoppdrag fra Sysselmannen, så langt har ikke denne vært i bruk siden julebesøket i begynnelsen av desember.
Men dette er jo tross alt en eventyrblogg, så da er det vel på sin plass med en beretning fra en utflukt her på øya. Da vi kom hit i slutten av november var det meste her mørkt og skummelt, og ingen ville våge seg særlig langt ut i polarnatten. Men det var likevel en fin tid i det fargeløse, golde landskap med nordlyset dansende på stjernehimmelen. Først 10. februar kom sola over horisonten, og man kunne få gleden av å se mer av denne utposten. Det var ennå ikke observert isbjørn her før jeg bestemte meg for en langtur til nordspissen av øya. Hopen er rundt 3 mil lang og strekker seg som en smal tarm med 6 fjell på knappe 370 meter på det høyeste. På dette tidspunktet var drivisen god på østsiden av øya, så sjansen var stor for å treffe på isbjørn.
Sekken ble pakket for tre dager og to av våre fem husky-kamerater ble valgt ut som selskap på turen. Av forhåndsregler tar man alltid med satellittelefon, jaktradio, rifle, signalpistol og knallskudd i tilfelle man skulle støte på en gjenstridig bamse. Med ski og dragsele gjorde bikkjene god fart opp første fjellet, Koller, mens sola var på vei opp. Været var fint med 10 blå og føret var bra, så kilometrene gikk radig unna. På toppen av Johan Hiort-fjellet var utsikten upåklagelig hvor Hopen snodde seg nordover så lang den er.
Videre herfra bar det nedover til stranda igjen hvor vi passerte Bjørnebo som er en av de små hyttene her på øya. Turen fortsatte langs stranda nordover med store mengder rekved, og det var i enden av denne stranda blikket møtte den gulaktige, runde tykksaken langs landkallen. Jammen sann var det en voksen hannbjørn! Skulle jo tro at mine to følgesvenner ville bli oppspilt av dette her, men den gang ei. Ikke en lyd fra bikkjene, men bort skulle de og sniffet rundt på isen bare noen meter fra bjørnen. Selv skrånet jeg oppover en helling på 250 meters avstand mens bjørnen stod og glante, videre interessert var den ikke.
Glad og fornøyd over å ha sett årets første bjørn fortsatte vi over neste fjell, Blåfjell, med episk utsikt over isen i øst og havet i vest. Etter en sekstimers dagsmarsj kom vi endelig fram til Beisarhytta hvor vi skulle tilbringe natta. Denne hytta står på tuftene av ei gammel fangsthytte og ser likedan ut. Inne var det like kaldt som ute, så det var bare å begynne å fyre. Og bikkjene innrettet seg straks under sengebrisken. Veggpanelet inni hytta hadde fortsatt kloremerker etter tidligere bjørneraid. Det ble tidlig mørkt, men bunken av 10+ år gamle ukeblader kunne jo være god underholdning.
Utpå morgenkvisten etter frokost dro vi av sted siste etappe mot nordspissen. Turen gikk over Lyngefjellet og om litt passerte vi Binnedalen som inntil nylig har vært et yndig hiområde for bjørnebinnene. Men på grunn av klimaendringer og ustabile isforhold ser det ut til at binnene nå søker seg lenger nord. Snart stod skituppene parkert på verdens ende, iallefall i denne lille verden, hvor nordspissplatået går ned i havet. I fjellveggen var Havhestene i full aktivitet, det eneste av liv i området. Utsikten nordover var et endeløst hav med oppsprukket is. På turen sørover gjorde vi en overnatting på Bjørnebo før vi neste morgen tok oss opp Styggedalen som er et bratt og trangt skar som leder opp til Johan Hiort-fjellet. På toppen stod en vegg av skodde som utfordret kompasset i mitt hode. På tross av dette var ikke bikkjene i tvil om hvor vi skulle og ledet an sørover til stasjonen.
Tre uker senere var jeg igjen på Bjørnebo. Denne gang hadde det i forkant vært et stabilt høytrykk over en uke med lave temperaturer og vind fra nordøst. Altså var Hopen blitt pakket inn i is så langt øye kunne se. Dagen jeg kom var det blå himmel, vindstille og -20. På isen og utenfor hytta var det ferske bjørnespor på kryss og tvers, enkelte avtrykk større enn andre, så det måtte være flere bjørn her. Siden dagen ennå var ung tok jeg meg en tur over fjellet Småhumpen, fra sør til nord, for å få litt oversikt og i beste fall gjøre noen bjørneobservasjoner. Småhumpen er veldig smal på toppen med tidvis tinderangling som gir god oversikt mot øst og vest. Flere steder så jeg bjørnespor bortover stranda nedenfor, og da jeg begynte nedstigningen av Småhumpen kunne jeg se enda flere spor i helningen, som går videre opp neste fjell. Ikke lenge etter så jeg noe bevegelig der oppe som viste seg å være en sværing av en bamse. Og litt ovenfor rørte det seg enda en, men bare halvparten så stor. Tydeligvis hadde både jeg og bikkjene vekket oppmerksomheten deres og sammen stilte de seg opp og skuet mot oss. I det samme så jeg nede i dalsøkket to til som drev med bryting, og disse stod akkurat i traseen min ned mot stranda. Kan ikke si at jeg vurderte å fortsette, spesielt ikke da Bølge løp ned i søkket og fanget oppmerksomheten deres. Brytingen opphørte straks og nysgjerrigheten bare lyste av dem, og den ene begynte å labbe bortover. Så kom Bølge opp igjen hvor Krækling og jeg stod, og da fortsatte labbingen mot oss. Avstanden var vel en 150 meter, så jeg kunne få til en naturlig tilbaketrekning uten å utvise frykt. Snart kom jeg meg utenfor synsvidde bak en forhøyning og kunne gasse på litt, og på neste topp fikk jeg oversikt igjen og kunne erkjenne for meg selv at forfølgeren hadde gitt opp.
Vel nede på Bjørnebo passet jeg på å lukke døren godt for kvelden, osen av stekt kylling til kvelds kunne jo tiltrekke seg litt av hvert. Halv seks neste morgen stod jeg opp for å fyre i ovnen, tenkte egentlig å legge meg nedpå igjen en halvtime, men det var så fin soloppgang der ute. Jeg hadde knapt skrapt rimet av glassruta før det dukket opp en bjørn i soloppgangen min. Og like bak fulgte en rugg av en bamse. Fra vinduet kunne jeg tydelig se hvordan snutene sniffet og den minste, som nok var ei binne, gikk rundt hytta og kikket inn i vinduene. Bamsefar sjøl la seg godt til rette ned foran hytta, hadde han planer om å sulte meg ut? Men så virket det som om binna hadde sett nok og la i vei ut mot isen, og bamsefar bykset seg motvillig opp og fulgte etter. Selv føltes en lettelse over å få dem på avstand, men etter 10 minutter var de her igjen. Vurderte å smelle av et knallskudd ut vinduet, men drøyde det ut litt. Omsider gikk de sin vei igjen og borte ble de.
Etter frokost i det jeg var ute og satte skodder på vinduene dukket det igjen opp noe på isen, denne gang ei binne med to unger med kurs utover. Ti minutter senere labbet en stor hannbjørn målbevisst i de samme sporene som binna, snakk om trafikk! Selv tok vi turen til vestsiden for å gå på isen sørover og hjem til stasjonen. Det er ikke så ofte isen er god på den siden, dermed var det en god anledning å benytte sjansen mens forholdene var der. Ned på isen kom vi og bikkjene løp i tet. Men etter litt gjorde de stans og kom tilbake, lengre fremme var nemlig to bjørner. Isen her var et par hundre meter brei og det var litt smalt å passere dem. Tenkte det var lurt å gå opp på brinken igjen og la dem passere for så å gå ned igjen. Gikk dermed opp på brinken som var en 5-6 meter høy og ventet. Derfra hadde jeg godt overblikk og så bjørnene nærme seg. Oppførselen deres var veldig avslappet og de la seg ofte på rygg og rullet seg. Begge bikkjene satt tause bak meg, og Krækling begynte å pipe når bjørnene nærmet seg. Den ene av bjørnene gikk langs brinken og forsvant ut av syne bak en høyde like ved siden av oss. Jeg kunne se Krækling gå med bekymret mine bort til høyden for å se over kanten for så å komme pipende tilbake. Like etter dukket bjørnen opp nedenfor oss og der stoppet den opp med store øyne. Nå ble det for mye for Krækling som gav seg til å gjø og i det samme sendte jeg av gårde et knallskudd som ga en støkk i bjørnen. Den bykset seg bortover og stoppet etter ti meter hvor den igjen tok til å stirre på oss før den sakte luntet av gårde. Dermed var det klart for oss å fortsette isveien og vi møtte ikke på mer bjørn denne turen.